En kvinnes mange roller

Hei,

Dette innlegget omhandler et tema som har hatt mye å si for det siste året mitt. Jeg har hatt et tøft år som førstegangsmor, samtidig som jeg har vært bonusmamma i snart 4 år. Men som kvinne skal du ikke bare være mamma, du skal være datter, venninne, ansatt, kollega og elsker. Det her er jo noe som er likt for alle, men likevel så har jeg hatt det tøffere med dette enn sikkert mange andre. 

 

Historien min starter våren 2013 når jeg møter en mann jeg faller pladask for. Han er så fantastisk! Han er snill, omtenksom, manndig, tøff, morsom og ikke minst veldig kjekk! Denne fantastiske mannen hadde en fortid som samboer, forlovet og han var også pappa til en sønn som da var 2 år. Jeg tror ikke jeg engang tenkte meg om da jeg inngikk forholdet, jeg var hodestups forelsket og så ingenting annet. Ikke at jeg angrer, for jeg ville jo aldri vært foruten. Men med de ekstra årene på baken og de erfaringene jeg har nå, så hadde jeg nok brukt lenger tid på å gå inn i et sånn type forhold. 

 

De to gutta mine har gitt meg så vanvittig så vanvittig mye glede og de har lært meg alt jeg vet om å leve et familieliv. Det har vært opp og nedturer og har du ikke vært bonusforelder så aner du virkelig ikke hva det går ut på. Du er verdens heldigste som får se noen andres barn vokse opp og elske deg, men et barn som ikke er ditt vil aldri elske eller trenge deg helt på den måten et biologisk barn vil. Det er i alle fall min erfaring selv om det føles litt tabu å si. JEg ville aldri i verden ha forskjellsbehandlet barna, men det er rett og slett en forskjell i relasjonen enten man vil eller ikke. Og det er ikke noe å gjøre med, men det kan oppleves vondt og vanskelig når du føler du gjør ALT for et barn, men at du uansett ikke er bra nok. Man kan gjerne argumentere at det er en vanlig følelse som vanlig foreldre også, men jeg vil nok påstå at du føler på dette oftere når du er med å oppdra et barn som ikke er ditt. Du har mye du skulle ha sagt, men i enkelte saker må du ikke blande deg og skal ikke ytre dine meninger. Når du er så investert i barnet som jeg har følt at jeg og min familie har vært så er det ikke barebare og holde seg utenfor om det er noe man tenker skulle være gjort annerledes. OG det tror jeg kan være roten til mye av utfordringene vi har hatt.

 

Dette har vært en lang vei, men jeg også utviklet meg og lært meg hva som er viktig her i verden og ikke. Jeg er absolutt ikke ferdig utlært, men jeg føler at jeg har kommet et langt stykke på veien og klarer å takle disse følelsene bedre nå.Videre så er det jo slik at når du starter en familie som 20-åring så vil ikke alle vennene dine forstå dette. Følgende var et vanlig scenario i starten: Noen spurte om jeg ville være med ut i helgen, jeg svarer " Vi har kiden i helgen så jeg tror jeg blir hjemme", hvorpå jeg følte at alle svarte " Men det er jo ikke DITT barn, du MÅ jo ikke være hjemme"....Og det er litt av problemet. Nei jeg må absolutt ikke det, men jeg valgte det fordi jeg ville være sammen med de som skulle være min familie forhåpentligvis for resten av livet. Jeg har nok mistet mange venner på veien dit jeg er i dag, men jeg sitter igjen med noen veldig gode som alltid stiller opp, og jeg tror nok også at jeg kommer til å få mange nye venner når barna blir eldre og nye relasjoner skapes. Dette gleder vi oss veldig til.

 

Jeg er så utrolig stolt over at jeg og min kjære står sammen den dag i dag. Vi har hatt nok av utfordringer, som vi har skapt selv og som andre utenfor har prøvd å skape for oss. Tross dette står vi sterkere nå enn noen gang. Det siste året spesielt har vært tøft da jeg har slitt veldig med meg selv og hvem/hvor/hva jeg skal være. Jeg ble jo mamma selv i desember 2015 og det var også med å skape en del uroligheter i familiesammensetningen. Det er nok ganske vanlig etter du blir mamma, men jeg har tatt dette rimelig tungt og har store deler av året vært i en slags tåke. Jeg har ikke visst helt hvem jeg er i familien vår, i meg selv, i venninnegjengen eller på jobb. Jeg er jo bare 24 år, men likevel lever jeg samme livet som de over 30 og det å finne balansen her kan være vanskelig. Jeg har heldigvis kommet tilbake til meg selv nå, men det har vært mange lange måneder for hele familien med mye krangling,gråting,diskusjoner og diverse. Jeg antar at jeg skriver dette innlegget for at folk skal vite at det er ingenting som er feil å føle. Uansett hva du føler så er det riktig for deg, men du må ikke la det vonde gro. Bli ferdig med det og bestem deg for hva du vil! Vil du bli i den situasjonen du er eller vil du ut av den? La meg bare si en ting, det er absolutt ikke nødvendigvis grønnere på andre siden selvom det ser sånn ut fra der du står nå. Tenk deg godt om og ikke gi opp før du har prøvd alt! 

Denne situsjonen vi har vært i har jo ført til både en del negative tanker, men også vektoppgang. Derfor har vi nå investert i en PT og det skal denne bloggen dreie seg mye om. Det vil bli oppfølging av min vektnedgang mot bryllupet vårt i 2018. Ja vi skal nemlig gifte oss og planleggingen er i full gang!

Det vil bli lagt ut før og etter bilder, men jeg er faktisk så pingle at jeg ikke legger ut før bilde før det har skjedd noen endringer, hehe! 

Uansett håper jeg dette innlegget gav mening for noen og hjalp noen i dag.

-Blogges

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Et Familieliv

Et Familieliv

24, Oslo

Kategorier

Arkiv

hits